|
Høsten 1885 reiste de to sørlandskvinnene Sofie Reuter
og Anna Jakobsen til Kina for å være misjonærer tilknyttet engelskmannen
James Hudson Taylors The China Inland Mission. De to var de to første norske
misjonærer som kom til Kina. I boken ”Pionerer i skjørt”, som utkom i 1985,
forteller Harald Stene Dehlin deres historie.
I januar 1886 er de i Shanghai. De blir vist rundt i
byen av Karl, en mann fra Arendal, som etter noen år til sjøs, har slått seg
ned som politimann i Shanghai. En dag tar Karl dem med til et sjømannshjem
der en del skandinaver holder til. Hjemmets bestyrer inviterer dem til å
være med på et avholdsmøte på hjemmet samme kveld. De tre kom til møtet.
Programmet på avholdsmøtet ble betegnet som ”halvt kristelig og halvt
verdslig”. Det var ikke godt nok for de to sørlandskvinnene, og de forlot
møtet på tross av Karls stillferdige protest.
På veien tilbake til misjonærhjemmet, der de to
kvinnene bodde, tar Sofie Reuter til med å belære Karl om hvorfor de forlot
møtet. Da er det Karl i sinne smeller til med en spontan preken:
Politimannens preken i Shanghai
- Mor og far var troende mennesker. Men på den tiden da jeg måtte dra til
sjøs for å tjene mitt brød, var bare to av mine ti søsken ”med på veien”,
som dere sier. Noen av oss andre var temmelig viltre krabater, som nok
skaffet våre foreldre mange sorger. Men de behandlet oss ikke som fremmede
og uønskede i huset av den grunn. Tvert imot forsøkte de å gjøre det så
hyggelig som mulig for oss, slik at vi skulle trives inne og ikke flykte fra
det hele. I et hjem der det bor både troende og vantro, driver da ikke de
troende på med bibellesning, bønner, formaninger og salmesang fra morgen til
kveld dag etter dag. De må da også gi plass til lek, diskusjoner og
alminnelig menneskelig hygge. Så da dere to damer reiste dere og feide ut
med stramme miner i ansiktet, tenkte jeg med meg selv: De har nok bare en
liten lokal sørlands-Jesus med seg til Kina, en mønsterbeskyttet, litt
prippen bakromsgud, som vel egentlig har lite til felles med verdens skaper
og oppholder, og atskillig til felles med kinesernes egne guder.
De tok damene ba om unnskyldning for sin oppførsel og
tok avskjed med Karl da de kom frem til misjonshjemmet. De to var likevel
sterkt i villrede om hvordan de skulle forholde seg til innholdet i hans
spontane preken. Da de kom inn i misjonærhjemmet sitter deres reiseleder på
turen og leser. I boken blir han bare omtalt som Rudland, uten noe oppgitt
fornavn. Han hadde ifølge boken tidligere arbeidet som grovsmed og var nå
misjonær. Han var trolig engelskmann for de to kvinnene måtte oversette
Karls preken til engelsk for å få Brulands kommentar. Bruland sa da:
Grovsmedens tolkning av prekenen
-Denne mannen skulle jeg gjerne blitt kjent med. Han er nok ingen ”hvem-som-helst”,
og som kristen kunne han sikkert blitt en god misjonær, eller politimann.
Hans lille preken gjør dere vel i å minnes. Selv om vi ikke bytter ”den
uforgjengelige Guds herlighet bort med bilder av forgjengelige mennesker,
fugler, firbeinte dyr og krypdyr”, som Paulus sa, så kan selv misjonærer
lett komme i skade for å skifte Gud ut med en ønskedrøm, en innbilning, ja,
en tvangstanke. Man kan som Samson tro at man lever for Gud, mens man i
virkeligheten lever for seg selv. Han visste ikke at Guds Ånd var veket fra
ham. Man kan som Efesusmenigheten tro at alt er vel fordi man er effektiv i
tjenesten, tålmodig i prøvelser og nøyeregnende i lærespørsmål, og likevel
mangle det vesentlige, det avgjørende. Midt oppe i alt dette har man mistet
den første kjærlighet. Det er en alvorlig tanke at man i årevis kan holde på
med å presentere en Gud som i virkeligheten er ens egne tanker og ønsker om
Gud. At man i årevis kan tro og mene at man lever utelukkende for Gud, mens
man i virkeligheten lever for seg selv. Jo, nordmannen har holdt en god
kveldsandakt for dere – og for meg. Særlig viktig er det at vi ikke her i
avgudenes land selv etablerer oss med en bakgårdsgud som er lite ulik de
andre.
|
|
Shanghai før og nå
|