 |
Fikenbladet.no - for det gode humør |
|
|
|
En vanlig såmann vil sette seg ned og foreta sine beregninger før han begynner å så. Han vil spørre seg selv: Hvor får jeg mest igjen for å så kornet? Hva vil gi det beste utbyttet for meg? Svaret er opplagt: ved å så det i den gode jord, og bare der. Da kan jeg få hele 100 foll igjen. Dette er lignelsen om den rause såmannen, den uøkonomiske såmannen, han som sløser med såkornet. En annen befriende ting med denne såmannen, men som ikke går direkte fram av teksten er dette:. Han fortsetter på samme måte. Han sår ut kornet sitt igjen og igjen. Og han gjør det på samme måte. Han lærer aldri, kunne vi vel si. Han vil rett og sett ikke lære noen annen måte å gjøre det på. Han kaster det dyrebare såkornet på steingrunn, på veien og blant tornebusker om igjen og om igjen. Gud er såmannen. Han er ikke som andre såmenn. Det han sår er hans eget dyrebare ord,
evangeliet om frelse og evig liv i Jesus Kristus. Det intet øye så, og intet øre
hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort
ferdig for dem som elsker ham, I domkirken i Kristiansand var det forrige uke fellesmøte der flere ulike trossamfunn stod bak. Ifølge tradisjonen går kollekten fra disse fellesmøtene til bibelmisjonen. Etter flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia ble det besluttet at kollekten skulle gå til bibler til mennesker i de områdene som er rammet av katastrofen. Det førte til en telefonstorm mot Bibelselskapets kontor. Og store oppslag i avisen. Hadde ikke folk mer behov for mat, klær, husly og medisiner enn bibler i denne situasjonen, ble det spurt. Det ble da bestemt at kollekten den første kvelden skulle gå til Kirkens Nødhjelps arbeid for de flodbølgerammede og de andre dagene til bibelmisjonen. Sikkert en klok beslutning i en akutt krise. Mennesket har behov både for mat og for Guds ord. Noen fortellinger i Bibelen er slik at de skal gi en forklaring på et problem. Kanskje er denne lignelsen en slik fortelling? Hva er det som gjør at ikke alle tar i mot Ordet fra Guds munn? I noen tilfeller ser det ut som om ordet ikke har noen virkning i det hele tatt. I andre tilfeller ser det ut for at det bare har virkning en viss tid, men så skjer det noe, som for eksempel forfølgelser. Og så er det noen som tar imot ordet og bevarer det hele livet. Hvordan kan det være så store forskjeller? Er det Ordet som har for liten kraft? Eller har det noe å gjøre med dem som hører ordet? Dette er spørsmål som kristne mennesker har lurt på til alle tider Rent teoretisk kan vi tenke oss at når såkornet blir sådd ut, ordet blir forkynt, så tar alle som hørte imot det og kommer til tro. Men vi vet jo fra erfaring at slik er det ikke. Hvorfor? Lignelsen forteller oss at det skyldes ikke at ordet har svak spireevne. Tvert imot. For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer, leser vi i Hebreerbrevet. Men det har noe med jordsmonnet der det blir sådd å gjøre. Det åndelige jordsmonn. Rikdom, bekymringer og nytelser er nevnt som hindringer for at ordet får gjennomslag. Det er ting vi alle mer eller mindre opplever i livet. Så spørs det om vår reaksjon på dette, om det er motkrefter i vårt åndelige jordsmonn. Det er noen som av hjertet kan synge salmen: Med Jesus vil eg fara på livsens ferd i lag. Gud lat den samferd vara alt til min døyan dag. Lat meg i deg få leva, i deg få anda ut. Det er de som har holdt ut i troens kamp. Med Jesus vil eg fara, uansett hva som hender med meg i livet. Med Jesus vil eg fara, om jeg er frisk eller syk, ung eller gammel, rik eller fattig, full av bekymringer eller rimelig fri for den slags. Dette er det gode hjertejordsmonn. Såmannen vi har lest om er ikke bare såmann. Han er ikke bare jordbruker. Han er også jorddyrker. Han prøver å gjøre jorden stadig bedre. Rydder bort stein, gjødsler, vanner. Han prøver å få mer av arealet til å bli god jord. I dette arbeidet opplever han stadige tilbakeslag. Det er ingen lett jobb. Det er sterke krefter i menneskehjertet som kjemper imot. Slik det også er i naturen. Det er et arbeid som ikek alltid er preget av triumf, eller av herlighet , selv om noen står bak en herlighetsteologi. Verden er ikke alltid god, naturen kan ha veldige virkninger, akkurat som menneskehjertet Derfor har vi mennesker tankeproblemer som vi aldri blir ferdige med. Et slikt brennende problem lyder slik: Når Gud er god og vil alt det beste for oss, hvordan kan det onde skje, hvordan kan det da være lidelse i verden? Rent teoretisk kan vi tenke oss at i denne verden var det ingen lidelse eller ondskap og vi kunne forklart det med at Gud som er god hindrer all ondskap og lidelse. Men så vet vi så altfor godt av erfaring at slik er det ikke. Hvordan henger dette sammen? Dette kalles det ondes problem. Og svaret har vi ikke. Gud vil gi oss det i sin tid. Det er nok en kjensgjerning at vi kanskje særlig i vår tid har en tendens til å fokusere på allmakt og triumf. Dette er vanskelige begreper, både teoretisk og praktisk. Det kristne livet på denne jord er ikke bare et liv i glede og triumf. Det var det ikke for Jesus heller. Han ble født i en stall og lagt i en krybbe. Han var fattig på jordisk godt og gull. Han kjente seg fattigere enn en rev. «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.» Hele tiden ble han motarbeidet og forfulgt av sine fiender, og misforstått og sviktet av sine venner. Han var fylt av angst i Getsemana hage. Til slutt ble han spikret opp på et kors. Likevel var han himlens kongesønn. Men det var det langt fra alle som så, ikke alltid å lett å se heller. Hans herlighet var skjult for de fleste. Men noen så det. På tross av alt dette, av all motstand, på tross av alle tilbakeslag, Såmannen fortsetter å så, kaster såkornet ut igjen og igjen. Han gir aldri opp, han fortsetter å kaste det dyrebare såkornet i det gode jord, men også på steingrunn, ved veien, blant tornebusker.
|
Tips dine venner om Fikenbladet.no:
| ||||||
