midtfastepreken

Se vi går opp til Jerusalem, er navnet på salme nr. 128 i salmeboka. Det viktigste er at Jesus gikk opp til Jerusalem. Men i vår forberedelse til vår påskefeiring kan vi i våre tanker slår følge med Jesus opp til Jerusalem. Søndagene i fastetiden er som stasjoner på vei opp til Jerusalem med viktige tema vi skal tenke på i vår forberedelse til påske.

I dag er temaet: Jesus er brødet fra himmelen og vi er helt avhengig av dette brødet for å få det evige livet. Tre bibeltekster understreker dette.

Prekenteksten står i 5 Mos 8,1-3:
Alle de bud som jeg gir deg i dag, skal dere legge vinn på å holde, så dere kan leve og bli tallrike og få komme og innta det landet som Herren sverget at han ville gi deres fedre. Kom i hu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.

Denne teksten innbyr til litt repetisjon av bibelhistorien. Israelsfolket hadde bodd i Egypt i 430 år. I mange av disse årene var de slaver i landet. Gud ville at de skulle få sin frihet, at de skulle få komme til det lovede landet, landet som flyter med melk og honning. Gud valgte Moses som et redskap han ville bruke for dette formålet. Moses ble sendt til kongen i Egypt, farao, for å si: La mitt folk fare. Let my people go!. Farao var ikke overivrig på dette i starten. Gud sendte de ti landeplager. Da får de gå. Kanskje de trodde at dette skulle blir en festreise. Men ferden gikk rett ut i ødemarken, ut i ørkenen. Farao angret, og sendte hæren sin etter israelittene. Gud delte havet så Israelsfolket kom tørrskodd over. Men etter at den siste israelitt var kommet over, klappet havet sammen igjen, og egypterhæren omkom i havet.

I 40 år vandret så Israelsfolket rundt i ørkenen. Vi mennesker er på mange måter sårbare skapninger. Det blir vi minnet om flere ganger for dagen. Vi må ha mat for å leve. Flere ganger for dagen må vi ha mat og drikke. Israelsfolket på vandring i ørkenen var mange. De var om lag 2 millioner mennesker. Mosebøkene har her en rar måte å telle på. Det står at de var omkring 600.000 menn til fots, foruten kvinner og barn. I ørkenen var det sand, mye sand. Og ingen mat. 2 millioner mennesker som må ha mat vandret rundt der det ikke fantes mat. De var totalt avhengige av Gud. Det var leksen de skulle lære.

Gud sørget for mat til Israelsfolket. De fikk manna i ødemarken. Manna er et hvitt korn som smakte som honningkake. Hver dag i 40 år fikk de manna fra himmelen. Når det var tid for et kjøttmåltid, sendte Gud fugler, vaktler, i store mengder inn i leiren. Vaktler skal være en delikatesse, omtalt i Karen Blixens bok Babettes gjestebud.

Under vandringen i ørkenen fikk Moses budene, som handler om hvordan vi kan leve det gode livet her på jord. Budene er gode. De handler om å leve som siviliserte mennesker. Om ikke å drepe, ikke skade, ikke stjele, men om å ha omsorg, bry seg om hverandre. Men budene kan ikke bringe oss en millimeter nærmere himmelen. I det er vi fullstendig avhengige av Jesus.

Den andre teksten for denne søndagen står i 1. Johannesbrev 5,11-15:
Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn. Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.

I Jesus, og bare i Jesus, er det evige livet. I Ap. Gj. 4,12 står det slik: Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.

Israelsfolket fikk manna. Det var nok til alle. Alle tok det de skulle ha. Opplegget var slik at dersom noen av dem ville øke sin trygghetsfølelse og ta mer enn de trengte og gjemme noe unna til neste dag, gikk det makk i det. Den tredje teksten handler om brødunderet i ødemarken, i Johannes 6. kapitel. Jesus hadde gått opp i fjellet sammen med sine disipler. Det var like før påske. Han drev disippelundervisning. Så ser han at en stor folkemengde kommer til ham. Han sier til Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?
Jesus viste omsorg for at folket skulle få mat. Han sa ikke: Dette er ikke mitt problem. Jeg har ikke invitert alle disse folkene opp hit. Jeg sitter jo bare her og driver litt disippelundervisning. Dette må være staten sitt ansvar, keiseren i Roma, landshøvdingen i Syria eller Pontius Pilatus.

Jesus var opptatt av at de skulle få mat. Andreas sa da til ham: «Det er en liten gutt her, som har fem byggbrød og to fisker, men hva er det til så mange?» På en måte kan vi si at det her var to motsatte holdninger: En liten gutt vil dele sine fem byggbrød og to fisker. Holdningen til Andreas var: vi kan ikke hjelpe alle. Guttens holdning var:: alle kan hjelpe noen.

Da tok Jesus brødene, bad takkebønnen og delte ut til dem mens de satt der, likeså av fiskene, så mye de ville ha. Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.» De gjorde det, og de fylte tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene, etter at alle hadde spist.

Det er en veldig tro på bønn i to av disse tekstene. Jesus ba takkebønnen og etter det delte disiplene ut brød og fisk. Det ble nok til alle, mer enn nok. Og i 1 Joh 5,11-15:
Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.

Dere har ikke fordi dere ikke ber, står det et annet sted i Den hellige skrift. Vi må be om tro på bønn, bønnens nådegave, bønneglede. Da vil det skje noe i bygd og by.

Konklusjon: Like lite som israelsfolket kunne leve av sanden i ørkenen, kan vi få evig liv uten Jesus.

Tilbake til prekenoversikten

The Fig Leaf

Tips dine venner om Fikenbladet.no:
www.fikenbladet.no