preken

Hun er på vei inn der for å finne en grav. Det er annen gang denne morgenen hun er på vei inn til den samme gravplassen. Hun er forvirret. Første gangen hun var der denne søndagen, tidlig på morgenen mens det ennå var mørkt, oppdaget hun at steinen foran graven var tatt bort. Da løper hun ut igjen og fortalte dette til Peter og Johannes. Sammen løp de tre til gravplassen. De fant graven tom. Peter og Johannes gikk hjem igjen. Men Maria ble stående å gråte utenfor graven.

Hun hadde sett at Jesus bli spikret opp til et kors like i nærheten på langfredag. Hennes venn og Mester var blitt drept. Han som hun hadde fulgt fra Galilea og opp til Jerusalem. Hun hadde sett at han ble lagt i akkurat denne graven samme fredags kveld. Og nå var han borte. Noen måtte ha fjernet ham og lagt ham et annet sted som hun ikke visste om. Maria hadde plukket blomster til Jesu grav. Nå skulle hun ikke få legge ned blomstene ved graven. Maria gråt.

Hun var i sorg og hun var redd.

Alle Jesu venner var redde. Jesus var blitt pågrepet og henrettet. Hvem som helst av dem fryktet for at nettopp hun eller han kunne bli den neste som ble pågrepet og avrettet. De stod midt oppe i et drama på liv og død. Hver og en måtte finne sin strategi for å redde sitt eget skinn. Peter valgte fornektelsen. Han bante på at han ikke kjente Jesus. Judas valgte et annet svik, å selge sin venn og Mester for 30 sølvpenger.

Maria var nok også redd. Men ikke reddere enn at kjærligheten til Jesus drev henne ut til gravplassen denne søndags morgenen.

Igjen og igjen og igjen hadde Jesus fortalt sine disipler at han måtte til Jerusalem og lide, at han skulle dø, og stå opp igjen tredje dagen. Disiplene forstod ikke dette. Peter hadde sagt at dette må ikke skje deg. Det lå langt utenfor deres fatteevne, langt utenfor deres forstillingsevne. Det er ikke mulig, tenkte de vel. Men da glemte de at de hadde med Gud å gjøre. For Gud er ingenting umulig. Alt er mulig for Han.
Paulus skriver om dette i 1. Korintierbrev:

”For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft. Likevel forkynner også vi en visdom, for dem som er modne. Det er en visdom som ikke hører denne verden og denne verdens herskere til, de som går til grunne. Nei, vi taler Guds visdom, som er en hemmelighet; den var skjult, men før tidenes begynnelse hadde Gud bestemt den til å føre oss fram til herligheten. Denne visdom har ingen av verdens herskere kjent til. Hadde de kjent den, ville de ikke ha korsfestet herlighetens Herre. Men det står skrevet:
Det intet øye så, og intet øre hørte,
det som ikke kom opp i noe menneskes tanke,
alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, – dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud”.

Så plutselig står Jesus ved siden av Maria utenfor graven. Hun vet ikke at det er han. Derfor er hun like sorgfull, like trist og like forvirret som før. De to snakker sammen. Hvorfor gråter du, kvinne? Hvem leter du etter, sier Jesus. Maria trodde det var en gartner, en kirkegårdsarbeider.

Maria, sa Jesus.

Bare det. Han sa bare navnet hennes: Maria. Så ble alt forandret, og forvandlet, for Maria. Hennes dype sorg ble forvandlet til jublende glede. Det er Jesus som står her foran meg og han lever. Alt ble omsnudd for Maria. Det må ha vært verdenshistoriens korteste ”omvendelsespreken”. Jesus sa bare navnet hennes, så ble Maria fylt av glad og jublende oppstandelsestro i sitt hjerte. Maria trengte ikke noe mer. Da Jesus sa navnet hennes skjønte hun straks at det var han. Ingen annen kunne si navnet hennes på akkurat den måten Jesus kunne si det på.

Rabbuni, sier Maria. Mester. Det var alt som var nødvendig å si. Så var den gjensidige gjenkjennelsen et faktum.

Det var ikke alle Jesu venner som kunne klare seg med et så kortfattet budskap. Lukas forteller i sitt evangelium om to andre av Jesu venner som samme dag var på vei til landsbyen Emmaus. Jesus dukker plutselig opp og gir seg i snakk med dem. Han refser dem mildt fordi de var så trege til å tro. Så begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. Det var først da de satte seg ned for å spise og Jesus brøt brødet for å dele det med dem at de kjente ham igjen. Det var ikke de lange og lærde utredningene som førte dem til tro. Det var det at de husket på en personlig egenskap hos Jesus som de kjente igjen fra tidligere, fra den tid de vandret med Jesus

Slik var det også for Maria. Det var nok at Jesus sa navnet hennes. Jesus kjenner også våre navn – ditt navn og mitt navn. At Jesus stod opp fra de døde betyr at han beseiret døden. Og ved sin soningsdød for oss på korset endret han dødens karakter. I Grundtvigs mektige salme Påskemorgen slukker sorgen blir dette slått fast så kort og sterkt som det kan sies: Død er døden, død er døden som syndens sold (som syndens lønn).

Det hører med til det å være menneske å dø en dag. Men så på oppstandelsens morgen skal Jesus ved å si våre navn kalle oss ut av graven.

Maria kjente ikke Jesus igjen med det samme. Han hadde en litt annen skikkelse enn han hadde i sitt jordeliv. Det kan jo være en trøst for oss. I oppstandelsen får vi en litt annen skikkelse enn vi har her på jorden. Likevel skal det være gjenkjennelse.

Maria fikk et oppdrag av Jesus.

Gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.

Hele verden skulle få vite om hans oppstandelse. Men først de som han kaller sine brødre – hans disipler. De som hadde sviktet ham kaller Jesus fortsatt sine brødre. Han vet at de nå er sorgfulle og redde. Til dem skal Maria gå med budskapet om at han er oppstanden.

Og det var ikke et lite budskap hun skulle gå med. Jesus sa: Han som er min Far er nå Far for dere, han som er min Gud er Gud for dere. Han som har skapt universet er nå vår far, min far, din far. Jesus er vår bror. Lina Sandell har skrevet en sang om dette:

”Er det sant at Jesus er min broder og at himlens arv meg hører til? Å, så bort med alle tårefloder, bort med alt som enn meg engste vil!

Gud min broder - under over under! Å, hva større er vel sagt på jord! Skjønt jeg ei kan tro det alle stunder. Det er dog hans eget sanne ord.

Skjønt jeg ei kan tro det som jeg ville, er dog saken alltid like sann. Ei i tvil jeg vil min fred forspille, fro min Jesus aldri lyve kan.

Han har sagt Min Fader – eders fader. Han har sagt: Min Gud – og eders Gud. Mon seg større fryd vel tenke lader enn at også jeg fikk sådant bud?

Å, det broderskap, se det forjetter, mer enn alt hva her man nevne kan, for ved Jesu side det meg setter, gir meg rett til samme arv som han.

Samme arv der oppe i det høye, samme himmel, samme Gud og far, Herre, Herre, åpne blott mitt øye, for de skatter jeg i sannhet har.”

Ser du Maria Magdalena på vei ut porten fra en gravplass i Jerusalem

Det er bare hun som vet at Jesus er oppstanden.

Nå skal fortelle det til resten av verden, først til Jesu venner, de som var i sorg og frykt

Hun går ikke lenger med tunge skritt, som da hun kom inn i hagen. Nå svever hun av sted.

Til prekenoversikt

The Fig Leaf

Tips dine venner om Fikenbladet.no:
www.fikenbladet.no