Munterhet for 2 danske kroner

I byen Ringsted på Skjelland kom jeg i butikken Kirkens Genbrug over en bok av Johannes Møllehave som hadde tittelen ”Tusind fluer med eet smæk” – en bog om Storm P.s filosofi. For den måtte jeg betale 2 danske kroner.

Bokens sluttkapitel hadde overskriften ”Humoren som grænsestadiet”. Under finner du noen sitater fra dette kapitlet:

”Skal man lede efter en kristen i verden, går man ikke helt galt i byen ved at lede efter en humorist, skrev Søren Kierkegaard.

Den kristne humorist ved at det ikke er hans sag at skelne mellom værdige og uværdige. At være prisgivet den samme nåde som ”det i verden ringe og foraktede” gjør glad og fri og kæk og munter (Luther). Ikke munter i ligegladhet med alt og alle, men i glæde over livet og i solidaritet med det forkastede, skriver Johannes Møllehave.

”Der hvor det skelnes mellom værdige og uværdige forsvinner munterheden. I stedet opstår der let en uforsonlighed og fanatisme, moralsk, politisk, religiøst. Munterheden skal betyde at man ikke lader sit forhold til andre bestemme af deres værdighed eller mangel på værdighed, deres sociale anseelse eller moralske kvalifikationer, men af den ene kendsgerning, at de er mennesker. En vagabond hos Maxim Gorki fortæller at livet har lært ham at være munter og agte alle ”fordi alle er like skyldige”, kammerater på landevejen og den nærige, der lukkede døren for han.

”For perfeksjonisten, den moralske, den religiøse, den politiske, er denne munterhed forargerlig. Den hindrer ham i at være den som skal forpagte Guds nåde og dømme og bedømme. Hos Søren Kierkegaard er denne umulighed i å dømme andre en avgjørende faktor i at den kristne må blive humorist. Det ene menneske kan ikke etisk dømme det andre, fordi det ene menneske kun kan forstå det andre menneske som mulighed. Når da en befatter seg med at ville dømme en annen, så er dette uttrykk for hans avmakt, at han blot dømmer seg selv.

”Jeg vil mene at Storm P, er en kristen humorist i Kierkegaards betydningen av ordet: dvs en som så sin egen afstand fra sandheten og derfor gjemte seg bak humoren med den munterhed og det overskudd man får av at leve af nåden alene. I solidaritet med det i verden ringe og foraktede.

”Helmuth Thieliche skriver om kristen humor:

”Det står neppe til diskusjon om det finnes en spesifikk kristen humor. Hvordan skulle det gå til at den ikke fantes når både evangeliet og humoren har at gjøre med overvindelsen av det jordiske, det trivielle? Spørsmålet er bare hvordan de to overvindelsesformer kan finne hinanden. De ligner, ved første øyekast to uforlignelige ting der skal mødes:

En mulighed er at belyse kristne emner humoristisk. Den specifikke ”kristne” humor derimod forløper i motsatt retning: Bevisstheten om evighetens målestokk relativerer det jordiske, gjør det til noe mindre alvorlig. Og vissheten om at stå på samme side som Ham, der har ”overvunnet verden”, har seiret over skyld, smerte og død, giver en avstand, der tillater at nyde denne åbenlyst viste u-alvor med en viss munterhed.

I en fabel blir det fortalt om en fuglsom ligger på ryggen med beina rettet mot himmelen. En annen fugl kommer flygende, betrakter denne høyst merkelige posisjon og spør: Hvorfor ligger du slik på ryggen med beina strakt opp i luften? Jo, forstår du, svaret fuglen, jeg bærer himmelen med mine ben. Hvis jeg trekker beina til meg og slipper, styrter hele himmelen sammen.

Neppe hadde han sagt det, falt et blad ned fra et av trærne i nærheten, og landet like ved siden av ham. Fuglen ble så forskrekket at den glemte alt om sin høye kosmiske oppgave. Den ikke bare trakk beina til seg, men den fløy også vekk i vill panikk. Men himlen hvelvede seg stadig over jorden”.

Dette er en modellhistorie for den kristne humor: Vissheten om at himmelen er bestandig, at den har en herre som er hevet over sine skapninger, skjenker trygghetens indre sikkerhet,

Samtidig relativerer den den jordiske travelhet, hvor alle tager seg selv så høytidelig. Når de enda er så overbevist om deres uunnværlighet som fuglen, og betragter seg selv som verdens navle, blir motsetningen mellom selvvurderingen og den tomme de-facto-rolle et incitament til latteren. Gud er ikke, fordi vi er – vi er, fordi Gud er.

”Det er en veldig lettelse at erfare, at verden ikke hviler på vore skuldre eller ben, at vi ikke er ansvarlige for dens tilblivelse, dens beståen og dens fuldførelse. Den indre spenning forvandles til munterhed. At kende den sande målestokk, den ekte kompetanse, gjør fri. Når mennesket derimot overvurderer seg selv, og betrakter seg som Guds Gud, fører det til krampaktighet og et krav om bestandig å bli bekreftet. Den der har gjennomskuet sin egen betydningsløshet og ved at han av den grunn ikke blir tilintetgjort, men har sin trygghet i ham, den altelskende, han finner veien til en glad overbærenhet. For, jeg ble ikke kastet i intetheten, men jeg ble båret av en hånd.

The Fig Leaf

Tips dine venner om Fikenbladet.no:
www.fikenbladet.no