 |
Fikenbladet.no - for det gode humør |
|
|
|
Vi har lest tre tekster fra Den hellige skrift. Til sammen gir disse tre tekstene oss svar på mange viktige spørsmål. Oppsummert helt ordrett: Alle tre slår fast at Jesus kommer igjen: Se, han kommer i skyene! Leste vi nå sist i Johannes Åpenbaring. Vi får også høre om to helt motsatte reaksjoner på dette, og to helt motsatte utfall. For noen vil Jesu gjenkomst i skyene bli en svært negativt opplevelse, leser vi: på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse Mennesker skal forgå av redsel og gru En trussel. For andre en trøst: rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær. To helt motsatte utfall. For noen: være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp For andre: rettferds sol renne med legedom under sine vinger. Dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper av fjøset. Jeg vet ikke om jeg har sett kalver som springer når de slipper av fjøset. Men jeg har sett ganske unge lam som hopper i vårsol på marken som i ferd med å bli grønn. De hopper i ren livsglede. Hvorfor kommer Jesus igjen: Han som elsker oss Hva er det som avgjør utfallet: har fridd oss fra våre synder med sitt blod, Slike tekster kan virke overrumplende på oss i vår adventstid. De kan oppleves ubehagelig. Vi sier gjerne at advent er ventetid. Vi venter på julefeiring og julegaver. Men advent betyr komme. Jesus kommer. Og han kommer enten det er noen venter som venter på ham eller ikke. 2. søndag i advent er kalt forventningens adventssøndag. Jesus kommer på mange måter. Han kom som et lite barn, født av Maria møy i Betlehem. Han kommer i dag til den som er nedbrutt i sin ånd. Han kommer en dag i skyen, og alle skal se ham. Det er dynamikk i dette. Vår advents- og julefeiring dreier seg ikke bare en hendelse for 2000 år siden. Han som var, og er og være skal, han kommer. Tekstene vi har lest er ikke skreddersydd for mennesker i oljenasjonen Norge 2004. De gjelder for alle mennesker til alle tider. I menneskehetens historie har urett og fornedrelse ikke manglet. Slaveriet er et av de mørkeste kapitler i menneskehetens og den såkalte sivilisasjons historie. Mennesker ble fanget som dyr, lagt i lenker, stuet inn i store skip, fraktet over havet og ble brukt som arbeidskraft på bomullsplantasjene i Amerika. Vi kan tenke oss til hvilke lidelse og lengsler dette innebar. Vi kan se det for oss. En tidlig morgen. Stjerner stod ennå på himmelen. Slavene på bomullsmarkene retter ryggen og ser opp mot himmelen og synger: Oh Lord what a morning, when det stars begin to fall. Å Herre, hvilken morgen det vil bli, når stjernene begynner å dale. Og så er det mennesker som i senere tider har uttrykt den samme himmellengsel. Som i disse sangversene: I den stille klare morgen, som når dagen travlest er Og ved soleglad med kveldens milde vind, I den tause midnattstime, og ved månens bleke skjær, Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn Oh Lord what a morning. I Det gamle testamentet står det at elvene og trærne skal klappe i hendene og at fjellene skal juble i kor på denne dagen. Så hvis du en morgen, kanskje en søndags morgen, kjører ned Lakslia og legger merke til at elvene er spesielt yre og at det høres ut som korsang fra fjellene. Og når du kjører inn på parkeringsplassen ved kirken og ser at trærne på kirkegården ikke står på sin vante plass, men danser rundt og klapper i hendene. Da skjønner du at tiden er kommet. Jesus kommer fordi han elsker oss. Vil være sammen med oss til evig tid Han er mild og nådig. Han har sonet våre synder med sitt blod. Det vi i dag har lest i Den hellige skrift blir kalt for læren om den dobbelte utgang fra dette livet, en utgang til frelse og en utgang til fortapelse. Men så har vi også lest i disse tekstene i dag at Jesus kommer fordi han elsker oss. Vi skal fastholde at Gud elsker alle mennesker, hvert enkelt menneske. Han vil at alle skal bli frelst. Hva da med det vi har lest, at for noen er utgangen frelse, for noen er den fortapelse. Det er et dilemma for tanken og for troen. Vi har ikke svaret på et slikt dilemma. Men vi kan fastholde motsetninger. Det er kirkens vei. Det er et reelt dilemma. Men kristendom er ikke matematikk. Kjærligheten er ikke matematikk. Vi må leve i en slik spenning. Gud vil i sin tid gi oss svaret på dette. Vi har snakket om himmellengsel. For en del år tilbake skulle Magne Mestad og jeg besøke hans gamle tante på aldershjemmet i Stølsveien. Hun var nesten 100 år gammel og vi skulle lage en sak til Kyrkjelydsbladet. Det var planlagt stor festivitas, ordføreren skulle komme på besøk. Mens vi prater med henne om livet begynner hun plutselig å gråte. Etter en stund forklarer hun hvorfor hun gråter. Jeg vil ikke være her lenger. Jeg vil hjem til himmelen, sier hun. En naturlig og god himmellengsel for et menneske mett av dage her på jord. Hun fikk ganske snart sitt ønske oppfylt. Noen dager før hun ville fylt 100 år gikk hun hjem til Gud. Men hva med oss rimelig unge mennesker i vår beste alder? Skal vi også by verden farvel, som det ble oppfordret til i en gammel sang. Skal også vi omtale denne verden som en jammerdal og sette all vår lengsel til himmelen? Selv om det iblant er mye jammer og elendighet, så skal vi huske på at det er Guds jord vi lever på. Herre Gud, himmelske Far, di er jorda og det som fyller henne, sier vi i bønnen for gudstjenestens takkoffer. Foreldre prøver å gjøre alt det beste for sine barn på alle måter. Det er ikke kjekt for foreldrene når barna bare klager og syter og gir uttrykk for at ingenting er godt nok for dem. La oss ikke være som bortskjemte barn. Her på denne jord som Gud har gitt oss, skal vi leke og hoppe som lam som nettopp er sluppet ut på vårbeite for første gang. Vi skal bruke våre krefter for å skape et best mulig liv for oss selv og andre. Og samtidig skal vi følge oppfordringen fra profeten Jesaia: Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Og be den bønnen vi finner i Salme 139: Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.
|
Tips dine venner om Fikenbladet.no:
| ||||||||
